Kroon skrev:Jeg vet ikke hvordan de sampler flygler om dagen, men et mulig scenario:
88 tangenter x 15 velocity layers x 4 pedalkombinasjoner x 20 sekunder per sample x 96kHz samplingsfrekvens x 24-bits oppløsning x 5 kanaler.
Dette ville blitt over 150 GB bare på ett instrument. I tillegg kommer sikkert en hel haug av impulsresponser.
Det som er vanlig for tiden er flere mik-oppsett, mer enn 20 sek i bassen og EW skriver selv at det er ca 60 GB pr piano.
Jeg har ikke noe i mot avansert teknikk eller fråtsing i goder, men noen ganger blir det mye bare for å være mye. Rett og slett irrelevante salgstriks. Jeg bruker f.eks. Scarbee Rhodes samples, og det fungerer aldeles utmerket med 4 layers, selv om det finnes 12 layers i biblioteket.
Piano er selvsagt langt mer krevende, med mer kompleks overtonestruktur osv, men det skal være svært pianistisk materiale og en veldig åpen miks/arrangement for at disse nyansene har noen sjans til å komme fram.
Men mitt poeng er:
Flere lag og lengre samples med høyere samplerate/oppløsning er ikke nøkkelen til bedre pianolyd når man har passert et visst nivå.
Det avslørende er pedalbruk og klangoppbyggingen/resonansene i instrumentet, og dette er ikke i nærheten av virkeligheten på samplede utgaver, uansett hvor mange terrabytes man bruker.
Det er selvsagt mye enklere å sample mer og pøse på med data enn å utvikle DSP-algoritmer som simulerer alt det komplekse som skjer i vekselvirkningen mellom dempede og ikke-dempede strenger, pedalbruk og klangbunn. Men det er i disse elementene nøkkelen ligger.
Derfor skjønner jeg trådstarter, som fremdeles er fornøyd med sin Yamaha P90.
En BigMac med 16 layers blir ikke nødvendigvis en bedre hamburger, for å si det slik...