Lyttetest viser at folk ikke hører forskjell på CD og SACD

[Kroon]

I et research paper med tittelen 'Audibility of a CD-Standard A/DA/A Loop Inserted into High-Resolution Audio Playback',
publisert i 'The Journal of the Audio Engineering Society' i september 2007, presenterte David Moran og Brad Meyer
resultatene av et forskningsprosjekt bestående av 554 blinde lyttetester, fordelt på 60 personer, over ett år.

Testpersonene fikk i oppgave å høre forskjell på:

1) En SACD-innspilling på et 'audiofilt' avspillingsanlegg, i et kontrollert lytterom.

2) Nøyaktig samme scenario, med den ene forskjellen at man hadde puttet inn A/D/A-delen til en HHB CD-recorder
i signalkjeden, og dermed 'degradert' signalet fra SACD-standard til CD-standard.

For å gjøre en lang historie kort:

Ingen, absolutt ingen i testen kunne høre forskjell.

Alle deltakerne var enten profesjonelle lydfolk eller audiofile.

Det finnes beviselig gode grunner til at DVD-Audio og SACD ikke slår an?

[Blix]

Hvis det var praktisk/teknisk mulig å gjennomføre hadde det vært artig å gjøre en tilsvarende blindtest og sammenligne ren akustisk lyd vs gjengitt gjennom en "perfekt" signalkjede. Lydkildene kunne da f.eks. være menneskestemme, strykekvartett, flygel, trommesett, akk gitar.

Det er jo ikke mye igjen av "naturlig" lyd på mesteparten av produksjonene man hører i dag, live eller opptak. Og filmlyd er jo et kapittel for seg...

[Kroon]

Hvis det var praktisk/teknisk mulig å gjennomføre hadde det vært artig å gjøre en tilsvarende blindtest og sammenligne ren akustisk lyd vs gjenngitt gjennom en "perfekt" signalkjede.

Ja, det hadde vært gøy!

[Trallala]

Kva er eigentleg SACD?

[Blix]

SACD = Super Audio CD.

http://en.wikipedia.org/wiki/Super_Audio_CD

[Blix]

Jeg lånte en DVD-spiller i fjor med SACD støtte, og kjøpte noen klassiske innspillinger. Koblet opp på surroundanlegget i heimen, men ble skuffet da alt bare var stereo.

Liker surround jeg! Kanskje fordi det er slik jeg foretrekker å høre musikk, når jeg sitter midt i den sjæl og speller....

[Griffin]

Det hadde også vært veldig morsomt å teste noen av disse hifi freakene.

De som seriøst tenker på å bytte ut sine 4 meter med 300NOK/meter ledning med en mye bedre til 2000NOK/meter fordi dette gir veldig mye bedre lyd.

Husker jeg leste en test i en av dette landets aviser hvor en gjeng hifi folk skulle prøve seg på mp3 blindtest..
Det var flere som mente på at 128kbs hadde bedre lyd enn 320... og visa versa seff... Det tydet i allefall på at de bare gjettet.
Og dette var folk som påstår de hører forskjell på lyder som eller er bare Clark Kent og Super Ted som kan høre

[AudioFixer]

Enig med Blix ang. surround. Definitivt mere riktig og interresant å høre på.
Vanlig stereo kan ikke på noen måte gi tilnærmet "akustisk" opplevelse på samme måte.

Hvilke formater kan SACD gjengi?

[Kroon]

SACD bruker hovedsakelig DSD-formatet, dvs 1-bit/2.8MHz. Men det går fint
å putte vanlig Redbook Audio på skiva også (da kalles det gjerne 'hybrid').

SACD har support for både stereo og surround, i både DSD pg PCM.

[yhoyland]

Dette er gode nyheter. Jeg er ikke ko-ko likevel.

[Kroon]

DSD-formatet er forresten ennå et bevis på at få bits kan låte like bra, eller bedre, som mange bits.

DSD er 1-bit, men mange mener jo at det låter bedre enn 24-bit PCM.

[AudioFixer]

Alt i det digitale domenet består av enten "0" eller "1" så sånn sett har du rett Kroon.

Men din påstand om at få bits låter like bra som f. ex 24 bit 96 kHz kan muligens bli misforstått om du ikke utdyper denne påstanden.

[Kroon]

Men din påstand om at få bits låter like bra som f. ex 24 bit 96 kHz kan muligens bli misforstått om du ikke utdyper denne påstanden.

Allright. Fort og gæli.

Sony og Philips sitt DSD-format (Direct Stream Digital) bruker bare 1 bit til
å lagre en strøm av audiodata. Til gjengjeld bruker formatet et sinnssykt
høy samplerate på 2.8224 MHz.

Idéen er at en 1-bits datastrøm som er produsert av en delta-sigma A/D-
konverter er i stand til å holde all den informasjonen som en D/A-konverter
trenger for å rekonstruere den opprinnelige lydbølgen.

Problemet med en 1-bits datastrøm er at den inneholder enorme mengder
kvantiseringsforvrengning i tillegg. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller
annen grunn manifisterer seg denne forvrengningen nesten som hvit støy
fordelt over hele den tilgjengelige frekvensspekteret. Det kan ikke være
på grunn av dithering, slik vi vanligvis ville forventet, for en 1-bits datastrøm
er matematisk umulig å dithre (her ligger også svakheten til DSD, vil
mange mene).

En 1-bits datastrøm har i utgangspunktet et dynamikkområde på 6 dB.
Det betyr at kvantiseringsforvrengningen/-støyen er så fantastisk sterk at
den ligger som et støygulv bare 6 dB under signalet dersom dignalet er
på full-scale. Det er et problem. Dersom et 1-bits opptak i 44.1 kHz ble
spilt av slik at peakene i signalet målte 90 dBSPL, ville støygulvet aldri
vært svakere enn 84 dBSPL.

Men.

DSD bruker ikke 44.1 kHz. DSD bruker 2.8 MHz.

En av egenskapene til hvit støy er at den er random, og derfor fordeler
den amplituden jevnt over hele det tilgjengelige frekvensspekteret. Nå er
ikke 1-bits delta-sigma kvantiseringsforvrengning helt hvit støy, men den
likner. Altså er den fordelt rimelig jevnt over 2.8 MHz. Tilsammen, i snitt,
over hele spekteret, er all støyen på -6 dBFS. Men dersom vi zoomer inn
på et begrenset område, f eks 20 Hz - 20 kHz, så ser vi at støyen er mye
lavere. Her er dynamikkområdet ganske mye større enn 6 dB, og det bare
fordi det tilgjengelige frekvensspekteret er så stort, at støyen "strekkes ut",
eller "vannes ut" over et større område. All støyen finnes ikke innenfor
det hørbare området, slik tilfellet ville vært i 44.1 kHz.

Men dynamikkområdet er fremdeles ikke godt nok. Så DSD benytter ganske
sløye noise shaping-algoritmer som filtrerer den gjenværende støyen
oppover og dytter mesteparten over 20 kHz-grensa. På den måten klarer
DSD å oppnå et dynamikkområde på rundt 120 dB, selv om grunnlaget er
en 1-bit datastrøm som er umulig å dithre!

En morsom detalj er at vanlig PCM audio, som vi bruker til daglig, bruker
nesten den samme prosessen i A/D-konverteringen. Jeg sier nesten, for
det vanligste er 5-bit (for å slippe problemet med at 1-bit ikke kan dithres)
og 2.8 MHz. Forskjellen er at PCM-konverterne våre desimerer datastrømmen
til 44.1, 48, 96 eller 192 kHz og rekvantiserer til 24-bit før resultatet lagres
på disk, så vi "ser" aldri den opprinnelige datastrømmen. Slik opererer
ikke en DSD-konverter. Den lagrer og bruker den opprinnelige datastrømmen.

Bortsett fra det er prosessen påfallende lik. Det vi hører i Pro Tools er
med andre ord opprinnelig 5-bits lyd som er blitt rekvantisert til 24.
Det er ennå et bevis på at få bits kan være nok. Vi jobber med få bits
hver dag, hele hurven.

[AudioFixer]

Nok en gang en kjempegod utredning fra Kroon.
Det som er viktig å få med seg her er det som står i de siste avsnittene.
DSD er en annen type datalagring og kan heller ikke jobbes med direkte på samme måte som PCM.

Et spørsmål: ( som kanskje bør bli et nytt tema )

Hvor mange der ute er det som tenker og produserer i surround?

[Blix]

Joda, fint innlegg igjen, men det er lett å misforstå tanken bak konseptet. Siden "alle vet" at flere bits betyr mer nøyaktig måling av analoge parametre innenfor tradisjonell digital representasjon, blir det meningsløst å bare trekke inn færre bits som saliggjørende. Det er ikke antallet bits som er "problemet".

1-bits konvertere jobber jo på en helt annen måte! I dette systemet registreres jo bare om samplet på lydkurven er stigende eller sykende i fohold til foregående sample. Mens kurven er stigende får vi da en serie 1'ere, men så snart den er synkende får vi en seie med 0-er i datastrømmen osv.

Og ikke minst: I motsetning til vanlig kvantisering lagres jo ikke DSD-data i n-bits ord, men vi har å gjøre med en kontinuerlig datastrøm.

Derfor blir det nok forvirrende for mange når du sier innledningsvis, at man "bruker bare 1 bit til å lagre".

Det er forøvrig en fin illustrsasjon av forskjellen på konverteringsprinsippene på http://commons.wikimedia.org/wiki/Image:PCM-vs-DSD.svg

Og - vi jobber ikke bare med å få færre bits, men ingen! Sluttresultatet må inn i øret, og der er det ikke adgang for en eneste bit, bare analoge signaler.

Pussig nok er det videre inne i øret et endelig antall forskjellige flimmerhår og tilhørende nervtråder som sender lydinformasjonen inn til hjernen. Så man kan faktisk snakke om en form for kvantisering der óg