Musikkweb.no

VG i dag - FIASKO klint utover hele forsiden.
Når du legger opp et løp som skal gi maksimal oppbygging til et show/en turné/en plateutgivelse, så er det fristende å benytte seg av personlige problemer og vanskelige / vonde opplevelser for å få fokus i media.
Ann Tyler forteller om sitt vanskelige forhold til moren, får kanskje sympati, og i hvertfall noen spaltemillimeter i avisene. Mia kjører litt mer badtaste og gir ut en hel bok som tar for seg alle personlige detaljer.

Hvorfor omtaler ikke media en artist på musikalsk grunnlag, men må ha skandalevinklinger?
Noen som har noen gode tips for å få omtale? Dårlige eller gode?
Hvilke strategi ville du valgt? Vær med og stem fram ditt alternativ eller kom med et eget.

Dette er vel et resultat av medie-darwinisme, det har vist seg i en årrekke at
det som lager fremsider og store primærfargespalter er skandaler og
problemer. Jeg har ikke mye til overs for den type markedsføring, både fra
et profesjonelt og personlig synspunkt.

Det er allikevel noe å lære av dette; markedsføringsmessig lønner det seg å
ha et eller annet som stikker seg ut fra mengden. Hvis man ikke har en så
spesiell musikk at man kan skille seg ut på det grunnlaget (bortimot umulig i
popbransjen) så må man grave frem noe annet...

Så lenge det er knyttet til selve musikken så synes jeg det er greit å trekke
andre faktorer inn i markedsføringen (tema for plata som er personlig
motivert el.lign), men når det blir ren og skjær se&hør-journalistikk av det
så kan man like godt spare seg for bryet?

Journalistikken synes for meg å bare bli dummere og dummere for hver dag som går, men det er nå en gang sånn at skal du få oppmerksomhet må det finnes en vinkling. Dessverre synes ikke "god musikk" å være en vinkling lenger. En enkel måte å skaffe seg oppmerksomhet i dags/ukepressen er å fortelle om personlige problemer. "Jeg ble voldtatt, pappa drakk seg ihjel, jeg hater morra mi osv osv". Det finnes ganske mange eksempler de siste årene på at dette ikke er veldig lurt med tanke på platesalg, selv om noen har klart å sutre seg til suksess Personlig må jeg si jeg har veldig sans for Oasis metoden;) Viste dere at det var et team på 15-20 personer på 90 tallet som jobbet dag og natt med å finne på konflikter for bandet? Happy Tom i Turbo er nok ikke helt borte han heller;)

Nå skal vel selv det som står i en selvbiografi tas med en klype salt i underholdningsbransjen, men Happy-Tom har gjort litt av en jobb markedsføringsmessig som det kommer fram av Turbo-biografien.

Hva skal man si? Sex selger, skandaler selger, og vi får ikke gjort en dritt med det. Vi kan gjerne prøve, men da kan du stort sett glemme spaltemillimeterne.

Rolf skrev:Hvorfor omtaler ikke media en artist på musikalsk grunnlag, men må ha skandalevinklinger?

Fordi det ikke selger aviser!

(.. dah, må jeg også legge til )

Hvorfor omtaler ikke media en artist på musikalsk grunnlag, men må ha skandalevinklinger?

Vet ikke.

Vi er mange som lurer.

Me er ikkje åleine. Desse trådane går nok også varme på politikarforumet, langrennsløparforumet og skodespelarforumet. For å nemna nokon.

Spørsmålet er vel eigentleg - kvifor skulle me bli behandla annleis enn andre?

Mitt tips: Prøv å få til et intervju med bladet Psykisk Helse først, og håp på at dagspressen plukker opp dette og følger opp med en sak etter hvert.

Saken er vel det at journalisten vil ha en knagg å henge intervjuet på - ikke "bare enda en musiker". Det må være noe spesielt. Jeg er så heldig å ha hatt mediatrening via jobben og forsøkte å bruke dette litt for å få noe presse. Et eksempel var avisen Helgeland - tilfeldigvis hadde jeg gjort noen opptak mens jeg var på ferie på Dønna - dette landet meg en artikkel og anmeldelse der.

Hvis du driver PR for musikken din, må du tenke som en journalist, ikke som en musiker.

No er eg faktisk frilansjournalist. Spesielt i dritmånandane - Januar-Mars - er det ei viktig inntektskjelde for meg. Då er det gjerne labert med oppdrag på musikkfronten.

Nåså - det er mykje å gripa fatt i når det gjeld media. Men det er er rar link her. Media treng kultur, og kultur treng media. Spørsmålet er kven som har styringa. Dei siste fem åra er det stort sett media, etter mi meining.

PR-kåta demo-utgjevarar kler seg gjerne nakne får å få folk til å høyra på EP-en deira og sjølv flinke kulturbærarar blir eit lett åte for journalistar som eigentleg berre vil til ei større mediahus og ein betre betalt jobb. Her har musikkbransjen/artistane også ein jobb å gjera.

Spel kostbar. Ikkje del løyndomane dine. Ha integritet for det du har gjort og det du står for. Ein tilsynelatande god artikkel kan bli ti gongar betre for deg nest år. Ingnenting er så spennande som folk som "eigentleg" ikkje vil stå fram på førstesida.

Nåh - en journalist som tenker som en musiker!

Jess - herleg at det går den veien også?

Godt å høre.