Bluestryne
Av Geir Sundstøl
publisert: 25.04.2017 Er «bluestryne» tillært, eller et uttrykk for egne følelser, spør Geir Sundstøl i sin faste spalte i MP 1 2017. Første gang jeg ble oppmerksom på et ekte bluestryne var i en anmeldelse av en Roffe Wickstrøm-konsert. Dette må ha vært en gang midt på åttitallet. Anmeldelsen sto på trykk i musikkavisa Puls (senere BEAT). Roffe var bra den kvelden. Han «trollbandt publikum» og hadde dem «i sin hule hånd». Bildet fortalte en annen historie. Roffe så ikke glad ut. Han svetta noe voldsomt. Det så ut som om han led. Mitt første bluestryne. Ansiktsgrimaser finner man innen all slags musikk: hevede, bekymrede øyenbryn i klassisk musikk, grisetryne i tungrock, «på gråten»-fjes i jazz og «ikke-kødd-med-meg»-tryne i rockabilly-sjangeren. Bare for å nevne noen. Men det er bluessjangeren som har det rikeste utvalget av nettopp … bluestryner. Dette forvridde ansiktsuttrykket, ofte forpint/sårt, fylt til randen av uforløst brunst og undertrykte følelser. Det er blant gitaristene man finner de fineste og mest inderlige trynene. Og, det er karene, ikke damene, som lager de fleste og de beste. Jeg lurer: er dette noe som kommer innenfra, et uttrykk for den sorgen frustrasjonen som bor i en ekte blueser, eller er det noe de har lagt seg til? Jeg har ikke svaret. Derfor har jeg forhørt meg blant folk som kan ha greie på dette. I mange år har man arrangert Blueskappleiken på Notodden; en svært uformell konkurranse i bluesgitar der det spilletekniske kanskje ikke er det viktigste kriteriet. Kostyme og opptreden veier derimot tungt, og enkelte deltagere har med hell bestukket juryen med fludium og andre goder. Deltagerne konkurrerer i tre kategorier: slowblues, shuffle og beat. Hver gitarist spiller noen runder i hver av de tre sjangerne, sammen med en trommeslager og en bassist. Blueskappleiken 2006, Notodden: To svarte, romslige burkaer ble handlet på Grønland og med clips og borrelås «låste» vi plaggene sammen fra skulder til albue. Siden Lars Håvard er høyrehendt og jeg er venstrehendt fremsto vi som et perfekt symmetrisk og, trodde vi, skremmende Les Paul-bekledd, tostemt uhyre. Å spille i tostemt harmoni hadde vi på dette tidspunktet drevet med en del med. Men, å skulle ta dette på sparket, med minimal sikt og begrenset bevegelsesfrihet, var en større utfordring enn vi hadde sett for oss. Lunt ble det også under det heldekkende plagget. Det gikk sånn passe. Ingen pallplass til The Two Blind Burkaboys. Vi fikk trekk for at en av oss hadde på jeans under burkaen. Jeg skal ikke avsløre hvem av oss det var. Men jeg kan røpe at han er fra Ål. Samspillet innad i laget var heller ikke noe å skryte av. Olav Torgeir Kopsland gikk av med seieren det året. Velfortjent. Anbefalt lytting og bivåning: Sister Rosetta Tharpe - Up Above My Head.
|
Postadresse: Kong Christian Frederiks plass 3, 5006 Bergen, Norge | E-post: