Donald Buchla ble født i California i 1937 og i likhet med Bob Moog studerte han fysikk. Etter en fullført Major grade ved Berkeley i 1959, ble han tilknyttet San Fransisco Tape Music Center hvor han utviklet elektroniske instrumenter. I 1963 fikk organisasjonen et stipend på $30 000 fra Rockefeller Foundation, hvorav de allokerte hele $ 500 til Don Buchla, som brukte pengene på å utvikle sine første synthesizer-moduler. Hans påbegynte doktorgrad ble aldri fullført.

Ved San Fransisco Tape Music Center ble den elektroniske musikken i stor grad til ved å «splice» tape, bokstavelig talt «klipp og lim» ved hjelp av barberblad og lim. Dette var tidkrevende, og Don så at prosessen kunne gjøres mer elegant og langt mer effektivt ved hjelp av elektronikk. I 1965 hadde han sin første sequenser klar.

Buchla Modular Electronic Music System, senere kjent som Series 100, ble kommersielt tilgjengelig i 1966, året etter at Moog hadde solgt sine første synther. Det hersker imidlertid enighet om at han i prinsippet utviklet det hele før Bob Moog viste fram sin første synthesizer under AES i 1964. De to pionerene jobbet uavhengig av hverandre, men kom fram til mange av de samme løsningene, blant annet å benytte spenning for å kontrollere oscillator og VCA.

Mens Bob Moog i følge seg selv var svært dårlig på å hente inn kapital, lykkes Don Buchla i 1969 å selge sin synthesizer til CBS. Selskapet var på denne tiden tungt inne i musikkinstrumenter, med eierskap til merker som Fender, Rhodes og Leslie. Gleden skulle imidlertid bli kortvarig, for snart droppet CBS hele prosjektet. De konkluderte med at det ville være umulig å tjene penger på synthesizere.

Buchla lot seg ikke knekke, og de neste to-tre årene formelig spyttet han ut nye, banebrytende produkter. I 1970 lanserte han sitt kanskje mest kjente system – Buchla 200 series Music Box. Dette ble faktisk produsert helt fram til 1985, som må sies å være en evighet i synthesizer-utviklingen. Det hevdes ofte at Sequential Circuits Prophet-5 (1978) var den første synthen som ble kontrollert av en mikroprosessor, men visjonæren Buchla hadde allerede i 1971 implementert dette i Buchla 500 series. Kort tid etter kom 300 series, som i grove trekk besto av moduler fra 200 series, styrt av en mikroprosessor.

I 1972 satset Buchla kompakt, med den portable The Music Easel. Så kom noen roligere år, før han i 1982 lanserte Buchla 400 med brask, bram og videoskjerm. Hans siste store system, Buchla 700, så dagens lys i 1987 og var (selvfølgelig) tidsriktig utstyrt med MIDI.

Til forskjell fra Bob Moog hadde Don Buchla sterk motvilje mot å ha tangenter i sine synthesizer-systemer. Dette er kanskje skjebnens ironi siden Buchla, i motsetning til Moog, var musiker; Den unge Don studerte både fysiologi og musikk ved siden av fysikk på Berkeley. Dette til tross; han var fast bestemt å lage nye instrumenter, ikke – «et elektronisk piano eller et nytt orgel».

Sequenseren var viktigst, men han jobbet hele livet med alternative kontroller for å spille elektroniske instrumenter live. Så tidlig som i 1966 hadde han klar sin første variant, som benyttet touch-sensitive plater for å styre pitch. Han jobbet stadig med nye kontrollere, særlig etter at MIDI gjorde sitt inntog på 80-tallet. De mest kjente variantene het Thunder, Lightning og Marimba Lumina. Den siste var, som navnet antyder, en marimbakontroller.

Sannsynligvis gjorde dette Dons instrumenter noe mindre tilgjengelig for de som skulle skape musikk. Og mens Moog snart hadde en rekke profilerte brukere, ble Buchlas systemer sett på som mer for spesielt interesserte, noe som for øvrig gjelder fremdeles.

Fra 2012 ble alle rettigheter til Don Buchlas design samlet i selskapet Buchla Electronic Musikal Instruments (BEMI), som skal ivareta arven etter pioneren. Via utvalgte forhandlere og nettsiden www.buchla.com selges det også oppdaterte versjoner av Series 200, Music Easel med mer.

Don Buchla døde etter en tids kreftsykdom 14. September 2016, 79 år gammel.


Don Buchla