En «noob» på NAMM, Dag 2
Av Skjalg Raaen
publisert: 24.01.2015 Her er «vår mann i feltens» dagsrapport fra messehallene i Anaheim.
Dagen starta litt i slow motion, ikke så rart med tanke på at dagen i forveien besto av drøyt 8 timer ruslende rundt på betonggulv i Converse-sko! Første stopp var av ren egeninteresse, hos Ayers Guitars. Undertegnede har spilt på Taiwanske Ayers i 10 år og er veldig fornøyd med mine tre gitarer derfra, så det var veldig kult å treffe sjefen sjøl, selveste Chen Fa. Huang, som jeg kun hadde hatt kontakt med på mail. Mr. Huang viste seg å være en veldig hyggelig mann som faktisk husket at vi hadde mailet, og satte tilsynelatende stor pris på at man kom innom. Videre gikk ferden innover i hallen, der norske Ronnie Nebelung hadde en egen stand med sine Nebelung Guitars. Der dukket også Jon Pettersen og Øivind Fjeld opp, som begge har mange års fartstid på NAMM. Fjeld som mannen bak G# Guitars, og Jon som demonstratør av samme merke. Men klokka tikker, og man har avtaler i almanakken. Første stopp er standen til Fender, der Christian Alsing er kyndig guide. Alsing er for øvrig en meget dyktig gitarist med flere soloplater på samvittigheten, og har blant annet samarbeidet med Mathias IA Eklund (Freak Kitchen etc). Blant nyhetene fra Fender kan nevnes en ny Hot Rod Deville laget etter Michael Landau sine specs, at American Standard og American Deluxe-gitarene med humbuckere nå får en helt ny humbucker designet av Tim Shaw, som designet pickuper for Gibson på starten av 80-tallet, og en Dee Dee Ramone Tribute Presicion Bass. Sistnevnte er hvit med svart plekterbrett, og er laget i kun 1000 eksemplarer, men tro mot punk-filosofien skal utsalgsprisen være ganske så jovial. En annen kul ting på Fender-standen var Fender George Benson Hot Rod-forsterkerne, som har litt andre soniske kvaliteter enn de vanlige Hot Rod-ampene. George Benson-ampene har 12AT7-rør istedenfor 12AX7, som gjør at de låter cleanere og har mer headroom, noe som jo ikke er ueffent om man spiller jazz og den slags. På Fender-standen fikk vi også sett noen overnydelige Custom Shop-modeller, samt tatt en kikk på messas dyreste gitar, Det er en Fender Strat dekorert med 550 diamanter og drøyt 3 meter med sølv og 18 karat gull i Fabergé-egg stil. Pris? Den nette sum av $1.000.000,- Fin gitar å bruke på pubjobb på Grillmostrand Fjord og Høyfjellshotell, liksom! Fender-standen inneholder også en romslig Gretsch-avdeling, der de hippeste nyhetene i år er at Brian Setzer sine Gretsch-modeller har fått en liten update. Først og fremst har de fått nye TV Jones-pickuper, og i tillegg har Hot Rod-modellene, som er strippet for alt annet enn pickupvelger og volumkontroll, nå fått quilted maple treverk i toppen og transparent finnish, samt at sidene på gitarene er i en lysere tone enn topp og bunn. Det mest eksklusive på Gretsch-standen var likevel en Chet Atkins-modell i Cadillac Green som det kun kommer tre av til Skandinavia. Snakkes i bakken og trøste seg i baren, den var fin! På vei ut stoppa vi så vidt opp ved Charvel-veggen, der prisen for messas grelleste farger fikk en ny kandidat. Fargene vi snakker om er «Specific Ocean» (jada, du leste riktig: specific!) og «Slime Green». Sistnevnte sender med rette tankene i retning spøkelset «Slimer» fra Ghostbusters-filmene. Ikke sett dem? Pensum! Fender-standen er blant de, om ikke den, største standene på messa, med uhorvelig mye mennesker og gitarer og bokser og amper og fanden veit i alle bauger og kroker, men upsiden er at man plutselig legger merke til et ansikt man kjenner fra før, og som enkel nordboer tenker at det kanskje er noen man har møtt. Neida, jeg hadde ikke det! Gjenkjennelsesfaktoren lå i at det faktisk var en av mine topp 3 idoler på gitarsiden, Eric Johnson, som sto der og signerte autografer og snakka med folk! Hva gjorde jeg? Jeg rusla videre, litt ukomfortabel med tanken på å skulle stå der og håpe på en klein selfie med selveste Eric Johnson. Kommer jeg til å angre? O hyes! Men litt seint nå! Christian var en fenomenal vert på Fender-standen, og seansen avsluttes med håndhilsing med Benty Öquist, en annen av Fender Scandinavia sine meget kompetente agenter, før ferden går videre ut i det tomme intet. Det vil si, på NAMM er det ingenting som er tomt, i alle fall ikke denne dagen! Jeg rusler ned og møter Gulli, som spiller trommer i et visst Islandsk band som heter Mezzoforte, og vi rusler derfra bort til QSC-standen, der Thomas Lang, en relativt habil trommeslager og kompis av Gulli, skal spille. Her renner det over av kunnskapshungrige trommeslagere, og etter å ha overvært en trommesolo som skulle fjernet enhver tvil om hvorfor Mr. Lang har den statusen han åpenbart har hos de fremmøtte, rusler vi videre opp i hallen. Her holdes det demoer og foredrag over en lav sko, men på Waves-standen skimtes så vidt et grått hode og et flippskjegg. Eieren av nevnte hode og skjegg står og spiller luftgitar med øynene lukket, før han begynner å fortelle om hvordan lyden man nettopp hørte har blitt til. Mannen på scenen er Eddie Kramer, som var tekniker på alle Jimi Hendrixs plater, som har jobbet med Led Zeppelin, Kiss, AC/DC, Rolling Stones, The Beatles, og minst et par band til! Kramer, som er 73 år gammel, forteller entusiastisk om hvilke plugins han har brukt og hvorfor, om hvordan opptakene er gjort, og spiller frenetisk luftgitar hver gang lydsporene spilles av. Ganske kult å overvære, kan man si! Neste stopp er Yamaha, hvor Andreas og Thomas fra Yamaha Sverige er guider. Første stopp er en liten stand i standen, der tre fine frøkner står og spiller fryktelig fint rundt en og samme mikrofon gjennom en liten kompaktmikser koblet til et par høyttalere. Mikseren er Yamahas nye AG06 som har innebygget interface. Kort fortalt har den 6 kanaler, hvorav 2 er stereolinjer og 2 er L/R Aux-inngang. De siste 2 er beregnet på både mic og line, men skiller seg fra hverandre ved at kanal 1 har EQ og kompressor mens kanal 2 har en ampsimulator for gitar. Parameterene på EQ, kompressor og ampsimulator kan justeres i realtime på en app for iOS eller Android, men har også en default-mode dersom en ekstern enhet ikke er tilkoblet. I tillegg har begge kanalene en egen effekt-knapp, der parameterene også justeres i samme app. Lillebror til Yamaha AG06, AG03 har samme fasiliteter, men mangler kanal 2 med ampsimulering og egen stereokanal for Aux-inn. Neste avdeling vi kommer forbi er Synth, som for undertegnede er ganske tynn is i mildt vær, men her var det f veldig mye kult! Jeg lar meg bli fortalt at Yamaha feirer 40 år som synthprodusent i 2015, og derfor har valgt å lage en ny versjon av sin AN1X-synth. Dette har de valgt å gjøre i app-form, der man kan bruke touch-skjermen til å manipulere lydene, og i tillegg har de gjort hele kalaset gratis! Neste stopp: gitar! Honey, I’m home!! Blant nye finisher og småfiks, viser Andreas og Thomas fram en ny limited edition og håndlaget akustisk gitar med navnet A6R. Denne har topp i sitka gran, bak og sider i rosentre, nut og sadel i bein, binding i mahogny, og et ganske så hipt pickupsystem som gir modelleringer av Neumann U67, Neumann KM184 og Royer 122 som kan blandes trinnløst med direktesignalet. Om det låter halvparten så bra i opptak som det høres ut akustisk, så er det verdt en testrunde! Gitaren i seg selv var i alle fall veldig fin, lettspilt som fy. Med en forventet utsalgspris på kr 15-16 000,- er den ikke akkurat kjempebillig, men om den holder det den lover så kan det fort være verdt det! Yamaha hadde også en vintage-krok i år, de de hadde samlet masse gammelt ræl. For eksempel hadde de satt fram en CS80, en DX1 og en VP1 – en slags polyfon utgave av VL1. Sistnevnte «kom på markedet» i 1994, til en pris på ca $30 000,-. Det ble ikke solgt så mange for å si det sånn, og det finnes kun 5-6 eksemplarer igjen. CS80 var til sammenligning ganske billig med sin utsalgspris på rundt kr 70 000,- da den kom i 1976, men det hjalp jo at Stevie Wonder tok den ganske kraftig i bruk. Sånne ting kan man faktisk ta på og spille på på NAMM! Helt sprøtt for noen som i sin spede ungdom ikke hadde valgfrihet på effektpedalfronten en gang. Videre går ferden forbi Yamahas nye el-piano P115, som er en oppdatering av P105. Den har blant annet fått 192 toners polyfoni istedenfor 128, en kompressorfunksjon som Yamaha kaller «Sound Boost», som skal hjelpe pianister å komme gjennom i for eksempel en band-sammenheng, og nye høyttalere. Nytt er også at alle parametere kan justeres i realtime fra en iPad eller lignende koblet direkte til pianoet via USB. Lillebror til P115, P145, er en oppgradering av P135, og har fått 64 toners polyfoni og USB-port Så er det å dyrke sine egne interesser. Første stopp: T-Rex! Danske T-Rex har laget effektpedaler i mange år, og jeg er en av mange fornøyde kunder! Derfor er det også litt kult å kunne stikke ned og kanskje treffe noen av de som har konstruert herligheten. Foruten en hel haug med nye pedaler i ca halv størrelse fra hva man er vant til fra T-Rex, hadde de en veldig stilig analog multieffekt under navnet Soulmate. Dette er rett og slett er 4 pedaler bygd inn i samme chassis, med noen ulike svitsjemuligheter på kjøpet. Men den største nyheten fra T-Rex er så ny at de visstnok selv var i tvil om de skulle slippe den på NAMM i år: En ekte tape-echo i pedalfomat! T-Rex Replicator ligner på en gammel Echoplex-maskin, men har footswitcher og pottmetere for de ulike funksjonene, blant annet tap tempo og en innebygd chorus-effekt. Denne var det ikke mulig å teste, men vi venter spent!
|
Postadresse: Kong Christian Frederiks plass 3, 5006 Bergen, Norge | E-post: