En «noob» på NAMM, Dag 4
Av Skjalg Raaen
publisert: 26.01.2015 Dag 4, der altså. Søndag. Hviledagen. Sola skinner, messa er på hell, og det nærmer seg hjemreise. Likevel tar jeg turen opp til messehallen for å si takk for nå til de jeg har hatt litt med å gjøre. Utafor hallene ser jeg et ansikt jeg har sett mange ganger før – både under messa, og i diverse faglektyre gjennom mange år som lidenskapelig Fender-entusiast. Han er ikke spesielt vanskelig å få øye på, for mannen ruver godt og vel 2 meter over bakken. Greg Koch er Fenders mangeårige sjefsdemonstratør, og det blir man ikke sånn helt uten videre. Det er siste dag på NAMM, så det får bare stå til. Alle selfie-motforestillinger kastes momentant på båten, så jeg rusler bort: – «Excuse me, mr. Koch…». Greg er særdeles hyggelig og stiller villig opp på et bilde. – «Thank you so much, mr. Koch. Have a great day…», hilsen Skjalg, 14 år. Nede på Nebelung-standen er Petter og Ronnie slitne men fornøyde, etter hektiske dager her i Anaheim. Jeg legger merke til at alle gitarene på standen har fått en liten papirlapp det står «solgt» på! Jeg sier takk for nå og rusler oppover og innom National-standen hvor demonstratør og forhandler Catfish Keith i dag, som alle andre dager, har dratt i gang en jamsession med 5-6 gråhårede menn med ulike varianter av National- og Dobro-gitarer mellom hendene. Jeg stikker bortom Ayers for å si takk for nå og vel hjem, og får et tilbud jeg knapt kan si nei til på en overnydelig Auditorium-modell med sitkagran topp, rosentre bak og sider og ibenholt gripebrett. Men jeg minner meg selv på at det er januar og ikke akkurat høytid for spillejobber, så jeg takker høflig nei med sammenbitte tenner. På vei ut gjør en av messearbeiderne meg oppmerksom på en kar som står og spiller på standen til en av de mindre kjente akustiske gitar-merkene. Ray Parker Jr. heter han, og det klinger ingen bjelle før «Ghostbusters» nevnes. Stemmer det, det var jo han som kopierte Huey Lewis & The News-låta «New Drug» og lagde tittellåta til filmen! Festlig. Jeg tar rulletrappa opp og setter kursen mot Chickenpicks-standen. Det ble nemlig så jeg sendte dem en mail i går kveld, og så spurte de om jeg kunne komme innom slik at de kunne ta noen bilder. Seff kan jeg det! Men å finne denne lille standen helt nede på enden tar litt tid. Var det 4700-rekka? Eller 5200? Og plutselig er det visst selfie-tid igjen, for der kommer jaggu selveste Steven Slate ruslende mot meg. Pokker heller, jeg har jo allerede punktert den ballongen i dag: – «Excuse me, mr. Slate?». Han svarer høflig og virker faktisk som en ganske så jovial og omgjengelig fyr, og stiller på forespørsel opp på bilde. Vi veksler noen hektiske setninger, og jeg rekker å krøste ut at –«I have all your plugins, and your hardware to ...». Fanken, blitt studio-groupie også nå? Men må innrømme at det var ganske kult! Jeg surrer videre, og stopper noen sekunder ved Warwick-standen for å ta et bilde av Lee Sklar som står og prater med en gruppe (jeg antar) fans, denne gangen fra sikker avstand. Jeg svipper forbi Magnatone-standen og takker for meg (der sitter for øvrig gitarteknikeren til Jeff Beck, men jeg blir offer for selfie-noia igjen). Jeg veksler noen ord med Jeff Hasselberger, vi sier takk for nå, og jeg setter kursen mot utgangen. Ute er det overskya! Typisk. På vei tilbake til hotellet går jeg og plundrer litt på hva jeg egentlig har holdt på med denne uka, hvor surrealistisk mye av hele greia egentlig er og at jeg egentlig gleder meg til å starte på hjemturen. På hotellet er det store samtaleemnet at det er meldt århundrets snøstorm på østkysten, og at mange fly enten er, eller ventes, innstilt. Jeg skal mellomlande i Washington D.C. Typisk! Første fly retning hjem går fra LAX kl 08:30, men i lys av værproblematikken blir avreise fra hotellet dermed flytta fram til 04:30 lokal tid. Null søvn der altså! Men det skal gå, blir ikke første gang! Har ikke tenkt å klage, jeg har tross alt vært på NAMM!
|
Postadresse: Kong Christian Frederiks plass 3, 5006 Bergen, Norge | E-post: