Geir Sundstøl: The Dude
Av Geir Sundstøl
publisert: 22.02.2017 Bildet av «The Dude» er i dag en påminnelse om hvorfor jeg startet med dette. Den barnlige, ubesudlede gleden ved å spille papp-/finér-/elektrisk-gitar, altfor høyt, over evne, under pari, i ball, på rockemønstring, varm i kjaken, kokt i hodet og uten surstoff.
Det finnes mange ikoniske rockefotografier. Jim Marshalls bilder av Hendrix, Mick Rocks Transformer-cover, Anton Corbijns bilder av Joy Division, Pennie Smiths «London Calling»-coverfoto der Paul Simonon moser den hvite P-bassen i scenegulvet.
Det finnes mange. Tøffe bilder. Bilder som oser av sex, coolness, klasse, snusk, fare … (Cover)bilder som gjør at du forstår akkurat hvordan plata låter. Bilder som gjør at mora di ikke vil at du skal høre akkurat den plata.
Sånn var det i hvert fall før.
Da jeg vokste opp på syttitallet og rotet i onkels LPer, var det Grateful Dead sine coverillustrasjoner som tiltalte meg. Rick Derringers «All American Boy» gjorde også inntrykk.
Men det fotografiet som, for meg, virkelig representer gleden, iveren, følelsen og kjærligheten til rock, er Mick Rocks bilde fra 1972:
«The Dude.»
Gutten med den hjemmelagede pappgitaren, som utstråler, eller bare skriker: rockglede.
Halden, mai 1982:
Markus og jeg står på verandaen i Kullveien 1. Han har finérgitar, jeg har kun en badmintonracket. Vi mimer så blodet pipler. Townshendsk vindmølle. Jeg husker ikke hva vi mimet til. Mora og faren til Markus var venstreradikale og platesamlingen deres bar preg av det. De hadde det jeg nå har lært heter en eklektisk platesamling. Vi spilte like gjerne Smokies «Living next door to Alice» og The McCoys «Hang on Sloopy» som Vømmøl Spellemannslags «Førarkortet». Det var ikke så nøye hva det var, bare det hadde en tydelig rytme og at det var høyt.
Jeg vet ikke hvordan Markus hadde det inni seg, men jeg følte meg som rockestjerne i noen få sekunder der på verandaen. Jeg avanserte etter hvert til finérgitar laget på sløyden. Vi kunne velge mellom å flette kurv av peddik eller å snekre liksomgitar. Eller, det var vel ikke så mye snekring. Det handlet vel mest om farger og design. Sløydlærer Buckholm skar ut kropp og hals i ett stykke. Min ble temmelig White Stripes-inspirert, malt i rødt og hvitt med tre humbuckere.
Jeg begynte etterhvert å spille gitar med strenger. Ikke fordi noen i min nesten tonedøve familie hadde oppdaget at jeg hadde et talent for musikk – det hadde jeg nemlig ikke.
Jeg begynte å spille fordi gitar var tøft.
Tøffere enn Speider’n, orientering, korps, H.F.K, T.T.I.F og KVIK Halden.
Da Markus og jeg startet på AOF sitt gitarnybegynnerkurs avanserte han til viderekommende allerede første kvelden. Jeg ble igjen på nybegynnergruppa sammen med de tonedøve, og de som ble tvunget til å være der. De store pølsefingrene. Tom Dooley.
Mick Rocks foto av «The Dude» skulle egentlig pryde coveret til Mott the Hooples «All the young dudes» (1972). David Bowie skrev tittellåten og produserte plata som gjorde dem store. Bildet ble i siste sekund erstattet av en illustrasjon basert på en klesreklame for Society Brand Clothes. Med fasit i hånd kan det vel sies å være en merkelig avgjørelse.
Bildet av «The Dude», som jeg fortsatt ønsker meg i julepresang av meg selv, er i dag en påminnelse om hvorfor jeg startet med dette. Den barnlige, ubesudlede gleden ved å spille papp-/finér-/elektrisk-gitar, altfor høyt, over evne, under pari, i ball, på rockemønstring, varm i kjaken, kokt i hodet og uten surstoff.
Den følelsen som «The Dude» utstråler, har jeg nok ikke i meg på samme måte som før. Eller, den er der, men den har endret seg.
«The Dude», eller Tony Campbell (51), er i dag bussjåfør og spiller fortsatt passe bra gitar. Markus (47) er i dag arkitekt og spiller fabelaktig gitar.
Anbefalt lytting: «All the Young Dudes» - Mott the Hoople - LP
|
Postadresse: Kong Christian Frederiks plass 3, 5006 Bergen, Norge | E-post: