Allerede i stumfilmens dager satt det en pianist og spilte i kinosalen. Siden har musikk forblitt en viktig del av filmopplevelsen, og er i dag så integrert i kunstuttrykket at man ofte ikke merker den før den ikke er der lenger.

Tuva Novotnys debut som spillefilmregissør, «Blindsone», vakte i så måte oppsikt da den kom i fjor. Fordi den er uten musikk.

Musikk er et effektivt virkemiddel når følelser skal forsterkes, og benyttes derfor flittig i film. Faktisk mer eller mindre hele tiden. Men selv om handlingen er tonesatt fra a til å, legger vi egentlig veldig lite merke til det som på fagspråket kalles «score».

Kate Havnevik, som er intervjuet lenger bak i bladet, forteller at det er stor forskjell på å skrive låter til sin egen solokarriere og å skrive til film. Når hun gjør det siste, må hun tone ned sine sterke melodilinjer og riff. Ofte er det rett og slett ikke plass til dem.

For mens en popsang er skrevet for å sitte i øret og feste seg på hjernen umiddelbart, har scoret en helt annen funksjon. Det skal sørge for fremdrift og dra oss lenger inn i handlingen; Vi skal skremmes i en nervepirrende mørkescene, få adrenalinkick i en biljakt og bli enda mer forelsket i helten eller heltinnen de 90 minuttene vi sitter i kinosetet.

Denne utgaven av MP er viet filmmusikk. Vi har snakket med noen av landets flinkeste komponister på feltet – som det er imponerende mange av. Etter å ha satt opp en liste med alle som har utmerket seg de siste årene, er det klart at vi kunne ha fylt minst to spesialutgaver til. 

Enn så lenge får du kose deg med denne.

God lesning!

Ole Henrik Antonsen

Redaktør, MP