I dette nummeret spør Geir Sundstøl seg om vi fortsatt kommer til å bruke tape om 30 år, og samtidig vier vi et betydelig antall sider til båndmikrofoner. En snart 100 år gammel teknologi, som egentlig gikk ut av tiden rundt 1960. 

I en tid hvor fokuset på ny teknologi er sterkere enn noen gang, er dette smått absurd.

Digitalisering møtes ofte med motstand, men blant musikere har det historisk sett snarere vært tvert i mot. Allerede på midten av 80-tallet var synthesizeren blitt heldigital, og snart fulgte effektprosessorer, tape-maskiner og miksere etter i et heseblesende tempo.

Vi kunne ikke få nok av digital teknologi, og dette var ikke uten grunn; 

Da jeg hadde min første studiosession var en maskin som kunne få hvem som helst til å synge rent utenkelig. Jeg skjønner at jeg nå fremstår som veldig gammel, men det er ikke så lenge siden. Vi omfavnet grisedyrt, førstegenerasjons digitalutstyr med forferdelig lyd og elendig driftssikkerhet, fordi mulighetene i de nye verktøyene overgikk våre villeste drømmer.

Så snudde det. 

Når alle vokalister sang 100% i pitch og samtlige trommebrekk var «dytta helt på plass», var perfeksjon ikke lenger noen prestasjon. Det ble vel nesten litt kjedelig? Hvor var det blitt av sjela i musikken, og låt det ikke egentlig mye bedre av de gamle platene?

Det første som ble analogisert var synthene. Med Nordlead, som riktignok var helt digital, ble det analoge grensesnittet tatt tilbake. Med ett forsto vi hva som var gått tapt da kontrollen ble flyttet fra knapper som responderte umiddelbart – selv om man kanskje ikke ante hva som kunne komme til å skje – inn til kryptiske menyer i små display.

I fortsettelsen steg Moog Music opp fra asken som fugl Føniks, og Dr. Bob minnet verden om hva analog lyd faktisk innebar. Samtidig blåste Bill Putnams sønner liv i Universal Audio som gjenopptok produksjonen av legendariske 1176 og LA-2a, mens Rupert Neve gjorde comeback med nytt firma.

I dag er en større andel av stæsjet mitt analogt enn i 1997, og som den teknisk troende personen jeg er, tar jeg meg tid om annen i å undres på om jeg er riktig vel bevart.

Er det rasjonelt å stadig bruke mye penger på utstyr som strengt tatt hører hjemme på museum? Og burde det ikke ringe en bjelle når muséer og dokumentarfilmskapere faktisk tar kontakt for å låne instrumentene mine som rekvisitter, når kalenderen skal skrus flere tiår tilbake?

Med kniven på strupen ville jeg, selvsagt, ha valgt 100% digitalt foran 100% analogt, men det fine er at gammelt og nytt så godt lar seg kombinere ved hjelp av en DAW.

Det er stadig lite som slår signalgang av god, gammel kvalitet, og skal jeg være helt ærlig synes jeg ikke «moderne løsninger» har nærmet seg i noen særlig grad de siste fem til ti årene. For all verdens koding til tross, er vi stadig et godt stykke unna å gjenskape fordums lydmagi med en datamaskin, enten man liker det eller ikke.

De siste 10-15 prosentene vil seg bare ikke. Lydmessig? Kanskje. Som inspirasjon? Definitivt ikke. I følelse? Aldri.

Det er bare å vedgå det;

Jeg er analogisert.

Ole Henrik Antonsen

Redaktør Musikkpraksis