LEDER: Litt er bedre enn ingenting … eller?
Av Ole Henrik Antonsen
publisert: 15.03.2019 Musikkens egenverdi er sterkt devaluert de senere år. Til tross for at forbruket av musikk er høyere enn noen gang, er betalingsviljen nedadgående – på alle plan. Tenk litt over det neste gang du skal prise en spillejobb eller en studiojobb, sier redaktør Ole Henrik Antonsen i denne utgavens leder.
På Facebook-gruppa «Bransja prat» har TONO i det siste vært under hardt press. Som styremedlem i NOPA (forening for populærkomponister og tekstforfattere) blir jeg av og til ledet ut i fristelsen til å delta i disse diskusjonene. Stridens kjerne er som oftest at noen mener TONO-vederlaget er for høyt. At dette ødelegger forretningsgrunnlaget for små arrangører over det ganske land. Bare så det er sagt med en gang, jeg har all mulig respekt og sympati for hverdagsarrangørene. De som sliter og strever med å få hjulene til å gå rundt der ute gjør en viktig jobb, og er startpunktet for mange musikk-karrierer – min egen inkludert. Det jeg stusser på er at akkurat vederlaget til TONO er tua som skal velte lasset. TONO er et kooperativ eid av komponister og tekstforfattere. Det som betales inn i TONO går ut igjen til opphavere. TONO-vederlaget er lønna til låtskriverne. På nettsiden til Norske Konsertarrangører finnes en «TONO-kalkulator». Der kan man regne ut hva et arrangement koster til TONO basert på billettinntekt, eller antall publikummere om arrangementet er gratis. Jeg regnet ut at dersom 100 stykker betaler 100 kroner hver i døra, blir fakturaen fra TONO 1000 kroner. Jeg spør meg litt om hvor mange som jobber i baren og i døra for å ta seg av 100 gjester en kveld? Hva koster det? Det blir også hevdet at TONO må betales selv om det ikke kommer en levende sjel. Det er riktig, da koster det 657 kroner. Surt selvfølgelig, men en arrangør må vel også betale husleie, lønn til dørvakt og barpersonell? Kanskje må også en regnskapsfører punche underskuddet inn i Visma. Alt dette koster penger, men jeg ser ingen som sutrer på Bransja Prat av den grunn. En av mine motdebattanter, en aktiv arrangør på Oslos små konsertscener, skrev; – «Alternativet er jo at det ikke blir noen konsert. Litt må da være bedre enn ingenting». Mon tro det. Alle undersøkelser viser at norske opphavere er lønnstapere de siste ti år. Skarsteinutvalget, oppnevnt av regjeringen, slo i 2015 fast at ingen annen kunstnergruppe hadde dårligere inntektsutvikling enn populærkomponistene i perioden 2006 til 2013. Fasit viser en nedgang på 46%. 31. januar i år mottok kulturminister Trine Skei Grande en ny utredning fra BI som dokumenterer at tendensen ikke akkurat har avtatt. En del av årsaken er bortfall av fysisk platesalg, og manglende inntekt i strømmetjenestene. Da disse tjenestene kom, var piratkopiering alternativet. Spotify & co fikk derfor innføre en forretningsmodell som bygde på prinsippet «litt er bedre enn ingenting». Musikkens egenverdi er sterkt devaluert de senere år. Til tross for at forbruket av musikk er høyere enn noen gang, er betalingsviljen nedadgående – på alle plan. Tenk litt over det neste gang du skal prise en spillejobb eller en studiojobb. Og på at de som tjente 300 000 kroner i år 2000, i følge SSB hadde en gjennomsnittlig inntekt på 430 000,- i 2018. Hvordan er det med deg? Litt er bedre enn ingenting?
Ole Henrik Antonsen, Redaktør Musikkpraksis
|
Postadresse: Kong Christian Frederiks plass 3, 5006 Bergen, Norge | E-post: