De som overvar Motörhead i Spektrum, bare 25 dager før Lemmy døde, forteller at det knapt var pust igjen i ham. Likevel ga rockestjernenes rockestjerne full gass – som vanlig. De siste ordene Kilmister ropte ut i Oslo-natta før han hektet av seg Rickenbackeren for godt var: 

– «Don´t forget us! We are Motörhead, and we play fuckin´ rock´n´roll!»

Allerede på 70-tallet proklamerte David Bowie med et smil at hans død ikke ville bli kjedelig. Han oppfylte sitt eget profeti til fulle med å overraske alle, en siste gang. Først med «Blackstar»-utgivelsen på sin egen 69 års-dag, deretter ved å gå bort 48 timer senere. Det var akkurat nok tid til at albumet hadde rukket å gå sin seiersgang verden rundt, og at alle hadde fått tenkt at Bowie holder seg utrolig bra – og humret over den lett morbide videoen.

Mens Lemmy og Bowie til de grader sto ut i mengden, var Glenn Frey en mindre spektakulær superstjerne. Han var en ganske vanlig kar, om enn noe usympatisk i følge ryktene. I kommersiell målestokk rager han likevel langt over de to andre – simpelthen fordi han skrev og sang noen av de mest spilte sangene i historien. Eagles´ «Their Greatest Hits 1971 - 1975», har i mange år knivet med «Thriller» om å være tidenes mest solgte album. Og selv om sistnevnte har ligget et hestehode foran etter Michael Jacksons død, er det ikke nødvendigvis resultatet når det endelige sluttregnskapet for salg av vinyl og plast snart skal gjøres opp.

I det jeg sitter og skriver på dette, kommer meldingen om at også Maurice White, frontfiguren i Earth Wind & Fire, er død. Sin enkle «fuck art – let´s dance»-attitude til tross; Bandet klarte, kanskje som det eneste i disco-æraen, å nå ut til alle typer mennesker og musikere. Ingen liten prestasjon (spør Bee-Gees, Abba, Chick etc). Jeg har ennå til gode å møte en bassist som ikke elsker Earth, Wind & Fire. Ja, jeg tror nesten selv Lemmy digget dem.

Vi står nok dessverre foran et aldri så lite mannefall blant andre generasjons rockestjerner, som nå «pusher 70». Selv om de statistisk sett burde ha både 10, 15 og 20 år igjen, vil helsa til mange av dem være preget av ungdomstid på 60-tallet, flowerpower, de harde 70-åra – og et generelt hardt levesett. Det er derfor grunn til å tro at denne «yrkesgruppen» får betraktelig lavere gjennomsnittsalder enn befolkningen for øvrig.

Og selv om det finnes mer «urettferdige» dødsfall enn en eks-heroinist som går bort i en alder av 69, er det like trist. Verden er et kjedeligere sted uten Lemmy, Bowie, Frey og White.

Stjerner av dette kaliberet lages ikke lenger.