Da det britiske finansdepartementet ville kutte kulturbudsjettet i en kriserammet økonomi under andre verdenskrig, skal sitatmaskinen Sir Winston Churchill ha svart:

– «Then, what are we fighting for?»

Å bruke penger på kultur er fornuftig, og med valgkampen like om hjørnet vil Arbeiderpartiet sette av 1% av nasjonalbudsjettet til dette formålet. Skal vi tro meningsmålingene, er det også innen rekkevidde; i skrivende stund går vi mot regjeringsskifte. Spørsmålet blir i så fall hvordan nye midler skal benyttes.

I fjor hadde Musikk Kultur en sak om finansieringen av musikk-Norge. I 2015 mottok de klassiske institusjonene om lag 1,4 milliarder fra det offentlige, mens «det frie feltet» – altså de som sorterer under den snodige merkelappen «rytmisk musikk» og kunstmusikk – ble avspist med 140 millioner. Musikk Kultur intervjuet produsent og trompetist Anders Eriksson, som fortalte om en krevende tilværelse, hvor høyt profilerte musikere tidvis må jobbe gratis for å lande store prosjekter. Samtidig har deres gamle studiekamerater i musikkinstitusjonene goder som arbeidsfolk flest; Årlig lønnsøkning, feriepenger, avspasering, sykelønn, pensjonsordning etc.

Blant de som utøver «rytmisk musikk» er det så som så med sykelønn og pensjon, lønnsøkning er for mange ren utopi. I følge levekårsundersøkelsen for kunstnere var inntektsutviklingen for norske populærkomponister fra 2006 til 2013 på minus 46%, som er dårligst av samtlige kunstnergrupper. En av årsakene er enkel å peke på med overgangen fra albumsalg til strømming, som fant sted i denne perioden, ironisk nok også sammenfallende med gjennomføringen av Kulturløftet (forrige gang Ap/SV/Sp gjennomførte 1%-av-nasjonalbudsjettet-øvelsen).

Jeg skal ikke dra opp strømmedebatten enda en gang, men om vi nå får muligheten – gjennom et nytt kulturløft – vil det være klokt å sørge for en modell som bedrer økonomien rundt å skrive og spille inn ny musikk. Det som tidligere ble kalt den kommersielle delen av musikkbransjen er ikke så kommersielt lenger. Ønsker vi dagsaktuell norsk populærmusikk i framtiden, må vi sørge for at det er mulig å ha et levebrød av å lage den. Kanskje betyr det at vi må subsidiere noe, på samme måte som vi gjør det med norsk film.

Det har vi faktisk gjort med musikk i hundre år allerede – i musikkinstitusjonene.

Ole Henrik Antonsen
Redaktør, MP