Dagens Næringslivs oppslag om Tidal fikk mye oppmerksomhet i mai. De med mest kunnskap om strømmetjenester ble likevel ikke spesielt overrasket; Tallene Kanye West og Beyoncé oppnådde i 2016 kunne simpelthen ikke stemme. For hvor sannsynlig er det egentlig at «Life of Pablo» fikk 250 millioner streams på 10 dager, i en tjeneste som – i beste fall – hadde tre millioner brukere? Det betydde i så fall at samtlige Tidal-abonnenter lyttet til Kanye West-albumet 82 timer i løpet av ti døgn. Om Tidals brukertall på dette tidspunktet var oppblåst, som DN skrev om i fjor, ville det vært enda flere timer per bruker. 

For å sette tallene i perspektiv har de 20 sangene på Kayne West-albumet i løpet av to og et halvt år fått omlag 1750 millioner strømminger hos Spotify. Den svenske tjenesten hadde i juni 2016 over 100 millioner aktive brukere, i forrige måned var tallet kommet opp i 170 millioner. 

Musikkbransjen har lange tradisjoner for å trikse med salgstall. The Beatles fikk sin første listeplassering ved at manager Brian Epstein kjøpte 10 000 «Love me do»-singler til sin platebutikk i Liverpool. Her i landet var VG-lista langt utpå 90-tallet basert på innkjøpstall til butikk. Det var ikke spesielt vanskelig for store aktører å fikse gode listeplasseringer, som så i neste omgang (forhåpentligvis) kunne gi reelle salgssuksesser. 

Forskjellen på å «fake» en listeplassering og å faktisk stjele penger andre skulle ha hatt er imidlertid stor. Om Jay-Z & co har gjort det siste, får vi håpe og tro at de rette instanser forfølger dette og sørger for at eventuelt skyldige blir dømt. Tidal er anmeldt til Økokrim av flere musikkorganisasjoner i Norge. 

Det som er merkelig, er hvor øredøvende stille det har vært fra de aller største i bransjen. Selv etter DNs oppslag har det ikke kommet et knyst fra Universal, Sony eller Warner sentralt. Hvem visste hva, og var det egentlig mulig å unngå å se det som må ha vært åpenbart for alle med innsikt i andre tall i tjenesten? Tidligere Wimp-topp Kjartan Slette snakket nylig om dette i Shifters (utmerkede) podcast. 

Han mener det er usannsynlig at de store selskapene ikke visste, men at dette i så fall ville være like ille. Slette peker på at dette dreier seg om makt; ingen vil være det selskapet som aldri mer får signert Beyoncé – så alle holder kjeft. 

Det er forståelig, men helt uakseptabelt. 

For dette svekker tilliten til tjenester som musikkbransjen er helt avhengig av, og som har sørget for at økonomien for innspilt musikk endelig begynner å komme tilbake til noenlunde normale tilstander. Etter «Tidal-gate» er det grunn til å spørre seg; hvordan kan vi egentlig vite at det ikke jukses i andre tjenester? Hvem passer på, når bransjen selv tilsynelatende ikke bryr seg? 

Tidals manipulasjon var så drøy og omfattende at den kunne registreres med det blotte øyet – likevel var det ingen som reagerte. Hva om Spotify eller Apple legger 10, 5 eller kanskje bare 1% mer streams på artister de har en økonomisk interesse i?

Her må det sies at det så langt jeg ser ikke finnes noen saklig grunn til å mistenke verken Apple, Spotify eller noen andre tjenester, og Tidal har på de fleste måter fremstått i en egen liga etter salget til Roc Nation. Men likevel, gitt musikkbransjens historikk, kombinert med digitale tjenesters generelle vegring mot innsyn og transparens, er det grunn til bekymring. Det er ikke er så veldig lenge siden Spotify ikke engang ville offentliggjøre aksjonærlistene sine.

Har man rent mel i posen, burde det være all mulig grunn til å endre strategi. Det gjelder også for de store plateselskapene, som må på banen – også når det kjennes ubehagelig – ellers er jeg redd framtiden fort kan se ut som den gjorde i 2007.