I hele mitt liv har jeg vært ekstremt opptatt av tekniske duppeditter generelt, musikkutstyr og synthesizere spesielt. Jo mer knapper og blinkende lys, jo bedre. I så måte er det lite som skulle fenge mer enn modulære synthesizere, men på akkurat dette området har jeg skygget banen.  

Merkelig nok, vil de rundt meg sikkert si, og det er ikke det at det ikke har fristet. Selvsagt gjør det det. Men de gedigne rackene har også gitt meg angst. Ikke for å mestre elektronikken, der har jeg relativt høy selvtillit, men for at et «blipp-blopp-system» skal være en tidstyv uten like. At endamer av min tid skal gå til tekniske gjøremål i stedet for å lage musikk. 

For selv så mye jeg elsker duppeditter, er det å få lage musikk tross alt det viktigste, og angsten har ikke akkurat avtatt gjennom mange år på musikkmesser. Både i Frankfurt og på NAMM har det vært vanlig med store områder hvor modulær-nerdene flokker seg sammen. Mer enn én gang har jeg tenkt – «det gjelder å ikke bli sånn»,mens jeg med store øyne har forsert meter på meter med modulærsynth-rack, operert av spinkle skapninger med grått, tynt (alltid langt!) hår. 

Disse avlukkene er ikke et glossy utstillingsområde for arten Homo Sapiens, for å si det sånn. Når de involverte ofte også har hang mot å iføre seg hvite frakker, kan scenene fort fortone seg som en mellomting av 60-talls futuristisk sci-fi og lukket anstalt. I mitt stille sinn har jeg tenkt at sannheten neppe ligger så veldig langt unna. 

Der har ståa vært i mange år. Jeg har som en forelsket unggutt smugtittet på de analoge kolossene, og prøvd meg på en semi-modulær i ny og ne. Både Korg MS-20, Arturia Minibrute, Moog Mother-32 og DFAM finnes i samlingen. Dette er likevel instrumenter som står på egne bein, og ikke «all in» i den forlokkende, men nifse modulær-tilværelsen. 

Tidligere i høst var det imidlertid ingen vei utenom. I løpet av veldig kort tid dukket det opp forespørsler om test av flere modulær-produkter. Greier som definitivt burdetestes. Samtidig pushet en kompis på for å få meg inn i denne greia, og lånte meg villig både utstyr og kunnskap for å komme i gang. 

Kompisen min har vært langt inne i «modulær-greia» i over ti år. Etter hva jeg kan forstå har han klart seg ganske bra; både musikalsk, mentalt og – så vidt jeg vet – økonomisk. Jeg tenkte; OK, nå får det briste eller bære, og kastet meg i det. 

Det er noe av det smarteste jeg har gjort på veldig lenge. Å lage «musikk» med et modulært synth-system er noe helt annet enn å spille på en synth. Derfor lager du også helt annerledes musikk. Hva som vil komme ut av dette er ikke helt godt å si, men jeg har trua! 

Nyttårsforsettet for 2019 blir å utfordre meg selv mer aktivt. Kanskje er det på tide å tenke på å bytte DAW, etter å ha brukt den samme i 20 år? Vi får se, det er uansett ikke siste gang jeg skal kaste meg ut på dypt vann!

God jul!

Ole Henrik Antonsen
Redaktør, Musikkpraksis