Det lakker og lir mot jul, og i år kom julaften tidlig for undertegnede. Etter å ha vært mer eller mindre på utkikk i 20 år, førte en lang rekke tilfeldigheter til at jeg i høst endelig kom over selve drømmesynthen:

Minimoog.

Noen uker senere står den fortsatt på verksted for full gjennomgang og «recapping», mens jeg tar meg i å filosofere litt over Det Spesielle Instrumentet.

Hva er det som gjør at noen horn har det lille ekstra?

Gitarister kan snakke til øyet blir både stort og vått om sine spesielle instrumenter; halsprofil, gripebrett, bånd, pickup-konfigurasjoner, elektronikk, vib-system og så videre og videre. Likevel ender de stadig opp med å mene at de aller første el-gitarene var de beste. Om vi ser bort fra noen små kosmetiske variasjoner for å tilpasse seg diverse outrerte sjangere underveis, har det i grunnen alltid vært slik.

For keyboardister har hverdagen fortonet seg annerledes. De av oss som har vært med en stund, har opplevd de spesielle instrumentene «du bare måtte ha!» i hopetall. Gjennom 80- og 90-tallet bød hver eneste musikkmesse på noe virkelig nytt. Problemet var gjennomgående at før du rakk å stave k-r-e-d-i-t-t-k-o-r-t-g-j-e-l-d, dukket det opp noe nytt og «enda mer spesielt» – og så var forrige genereasjon ganske kjedelig. Undertegnede har vært med på så mange paradigmeskifter innen synthesizere at jeg blir svimmel av å tenke på det.

Samtidig har jeg mer enn en gang hovert over «konservative gitarister» som aldri klarer å komme seg forbi Leo Fender og Les Pauls 60-70 år gamle konstruksjoner.

Derfor er det ganske ironisk at det ultimate instrumentet for meg – etter alle disse årene – er den første «portable» synthen som ble satt i serieproduksjon:

Minimoog.

God Jul!


Ole Henrik Antonsen, Redaktør MP