Taylor Swift tok konsekvensen av dette og trakk hele sitt repertoar fra strømming da hun lanserte «1989» tidligere i høst. Det viste seg å være effektivt: Allerede etter en uke var albumet det mest solgte i verden i 2014.

En del norske artister og plateselskaper har prøvd seg på det samme, med et helt annet utfall. For lite inntjening til tross: Det er kommersielt selvmord å stå utenfor strømmetjenestene. Med mindre du ikke tilfeldigvis er klodens største artist.

Det er ikke så rart. Fra et konsumentperspektiv er strømmetjenestene intet mindre enn geniale. Nær sagt all musikk i verden er tilgjengelig – over alt! Med unntak av Beatles, AC/DC og noen ganske få andre «dinosaurer» som ikke finnes i Spotify-katalogen, er all musikk jeg lytter på om dagen strømmet.  

Problemet med den nye modellen, som faktisk skal ha for at den genererer stadig mer penger, er at folk flest lytter mest til gammel musikk. Slik har det i grunnen alltid vært, men tidligere fulgte inntektene i stor grad de nye utgivelsene: du kjøpte stadig nye plater.

Ganske mange av disse ble raskt parkert i platehylla, og når pengene i dag følger det du faktisk lytter til, forandrer alt seg. Sånn sett hadde det kanskje vært smart av både Beatles og AC/DC å komme seg på Spotify og Wimp fortere enn svint?

Det store spørsmålet er hvordan det skal lønne å investere tid og penger i innspilling av ny musikk – med nye artister. På lang sikt er alle avhengig av dette, også de som ikke nøler med å laste ned ulovlig.

En ting du kan være ganske sikker på er at Taylor Swift er tilbake når «1989» har solgt fra seg på iTunes. Det som er spennende er om trikset hennes kan gjentas ved neste utgivelse, for strømming har ennå ikke skikkelig fotfeste i statene. Når det skjer (tro meg, det kommer), spørs det om selv de aller største kan stå utenfor.

De nye digitale tidene er harde for de som lever av å lage innspillinger. Kanskje det er derfor disse menneskene mer enn noen andre omfavner analog elektronikk?

God jul!

Ole H Antonsen, Redaktør MP