Etter mer eller mindre kontinuerlig vekst fra den spede begynnelse og fram til årtusenskiftet, har musikkbransjen – den delen som omsetter innspilt musikk – hatt en vanskelig periode. Dette var den første større næringen som ble digitalisert, og møtet med framtiden ble brutalt. 

Bransjen må selv ta en del av skylda for at det gikk som det gjorde, de store aktørene forsto ikke, ville ikke, eller evnet ikke å gjøre noe med et internett som løp løpsk. Det var heller ikke mye hjelp å få fra myndigheter verden over, og resultatet ble fullt anarki, med null konsekvenser for de som delte og lastet ned ulovlig materiale. 

Desperasjonen i musikkbransjen dannet bakteppe for strømmeøkonomien, som ironisk nok langt på vei har berget de store plateselskapene. For artister og opphavere var det lite å hente. Joda, unntakene finnes i form av Kygo og hans like, men dette gjelder et forsvinnende lite antall. For de aller fleste var strømming bare marginalt bedre enn piratkopiering. Videre har man problemet med «The Value Gap» – spriket mellom plattformtjenestenes (les: Google og Facebook) enorme fortjenester og smulene de som faktisk lager innholdet avspises med. 

Som låtskriver og produsent har jeg ofte følt på avmakt. Grunnlaget man hadde for et levebrød har langt på vei smuldret opp mellom fingrene våre, dels ved ulovlige gjerninger – som ingen tar tak i – dels ved at store internasjonale giganter «tar for seg». Pengene er der fremdeles, men de fordeles på en helt annen, og i mine øyne; svært urettferdig, måte. 

I det siste er det imidlertid mye som tyder på at vi går litt lysere tider i møte. I min forrige leder skrev jeg om EUs nye copyright-direktiv, som blant annet tar høyde for å tette «The Value Gap». De fleste fikk vel med seg at dette gikk igjennom med overveldende flertall i EU-Parlamentet 12. september, og at det nåbliret nytt direktiv – selv om vi ennå ikke vet 100% hvordan det blir seende ut. Uka etterpå vedtok Senatet i USA den såkalte MMA – Music Modernization Act. Også denne avstemmingen gikk opphavernes vei, selv om loven ikke er så fordelaktig for rettighetshavere som EU-direktivet (det føyer seg for øvrig inn i en lang, transatlantisk tradisjon). 

I følge den norske forskeren Daniel Nordgård har pendelen blant lovgiverne verden over svinget de siste fem årene. Lenge gikk det meste tech-selskapenes vei, nå virker det som man tenker på de som lager innhold. Den nye norske Åndsverksloven fra i vår, EU-direktivet og MMA føyer seg pent inn i dette, i følge Nordgård. 

Det er på ingen måte sånn at alt i musikkbransjen er fikset, men fra mitt ståsted må jeg si at det ser lysere ut enn på svært lenge. 

Det er nesten som man får lyst til å skrive en sang.

Ole Henrik Antonsen
Redaktør, MP