I 1969 hadde Bob Moog en stund lekt med tanken om en portabel «hardwired» synth. Noen av selgerne hans hadde flere ganger spurt etter et instrument som laget lyd umiddelbart, og kunne spilles på – uten at brukeren hadde inngående kunnskap om hvordan ulike moduler skulle kobles sammen. Moog lyttet interessert, men var i tvil. Han trodde produktet ville bli vanskelig å selge.

R. A. Moog Inc., som inntil for kort tid siden hadde gått så det suste, opplevde motgang. Etter reine skjære Klondyke-stemningen på deres store modulære systemer etter Walter Carlos legendariske innspilling «Switched On Bach» i 1968, var salget i fritt fall. Den unge ingeniøren Bill Hemsath var ansatt like før ordrebøkene tørket ut. Han tenkte gjøre det beste ut av situasjonen, og var inspirert av sjefens tanker om en liten «hardwired» synth som kunne gjenskape Moog-lyden.

Snart startet han tilbringe lunsjpausene sine i «The Moog Graveyard». Dette var et stort lagerrom fylt av kasserte deler, som Bob Moog hadde anlagt med tanke på gjenbruk under utvikling av nye prosjekter. Her fant Hemsath nesten alt han trengte for å sette sammen en liten synth, og delene fra søppelrommet skulle definere instrumentet på flere måter som ikke var tilsiktet; Valget av 44-tangenters klaviatur var for eksempel helt tilfeldig. Hemsath brukte restene av et vanlig 5-oktavs keyboard, hvor en del av tangentene var plukket av som reservedeler. Han satte sammen de tangentene han hadde, og kuttet det der – ved 44 stykker. Dette ga en veldig kompakt synth, og siden ble det lille klaviaturet hengende ved. Kassa han fant var noe breiere enn det lille keyboardet, og på de siste 10 centimeterne satte han for moro skyld inn en pott som kunne bende pitch opp eller ned.

Det eneste Hemsath ikke fant i søpla, var noen oscillatorer som han knabbet på lageret. Etter to måneders jobb, hovedsakelig på fritiden, var han ferdig. Han laget en navneplate hvor det sto Model A Min, R. A. Moog Company, Trumansburg, New York. Bill viste synthen til Bob under Thanksgiving samme uka, uten at sjefen ble spesielt imponert:

– Jeg skjønte ikke hvem som skulle kjøpe dette instrumentet, har Moog senere sagt om den første prototypen.
Det skulle han snart få vite, men til Moogs forsvar så verden ganske annerledes ut i 1969; det skulle enda gå nesten to år før noen synthesizer ble solgt i en musikkbutikk. Hemsath tok med seg Model A Min hjem, og spilte på den hver kveld i en uke før han la den bort. Da han ryddet hjemme til jul, tok han synthen tilbake til fabrikken igjen.Over nyttår i 1970 var kassa  i R. A. Moog bunnskrapt. Et år tidligere hadde fabrikken spyttet ut ti store modulærsystemer i måneden, nå var de heldig om de hadde ordre på ett. Dette var lite å brødfø 42 ansatte på, og situasjonen var såpass prekær at leverandører begynte å nekte selskapet kreditt.

Mens Bob var ute på desperat leting etter investorer, hadde de ansatte stadig mindre å gjøre. De var en sammensveiset kameratgjeng, som ikke tenkte la alt gå ad undas før alle muligheter var utprøvd. Tiden ble derfor brukt til å diskutere hva man kunne foreta seg, og flere mente at masseproduksjon av små, portable synther var veien å gå. I søken etter løsninger ble noen oppmerksom på Hemsaths lille synth. Kanskje dette var noe som kunne selges?

Dette er et utdrag fra artikkelen «Minimoog 1970 – 1981» som finnes i Musikkpraksis #5 2016.


MODEL A MIN:
Slik så den aller første prototypen av Minimoog ut.

MANNEN MED IDEEN: 
Bill Hemsath i dag med koblingsskjemaet til den ferdige Minimoogen.